Kulturløftet

Et av særtrekkene ved norsk kulturliv er koplingen mellom det profesjonelle kulturlivet og amatørene. I de fleste europeiske land er det et klart skille mellom amatørene og de profesjonelle. Det samarbeidet som vi finner mellom amatører og profesjonelle i Norge er som en kulturell dugnadsånd; i alle fall er det helt genuint for norsk kulturliv.

Mange store prosjekter over det ganske land er avhengig av “kulturelskerne” eller amatørene, både som viktige medspillere og medhjelpere organisatorisk og kunstnerisk. Hva hadde Den Norske Opera kunnet gjøre land og strand rundt uten amatørene? Eller Brazz Brothers? Eller alle de profesjonelle utøverne som engasjeres av kor, korps og orkestre rundt omkring; enten det er en Njål Sparbo eller en Hanne Krogh. Mange mindre kjente profesjonelle utøvere bor rundt om i Norge og arbeider i feltet mellom fast kulturjobb og freelancevirksomhet. Disse ville ikke kunne livnære seg uten et amatørkulturliv som freelancearbeidsgivere.

Den synergieffekten som oppstår mellom den profesjonelle og amatøren er et viktig bidrag til at kulturlivet får utvikle seg videre, både kunstnerisk og organisatorisk. Ikke minst i forhold til barn og ungdom. Verdien av at unge mennesker får en mulighet til å delta i samspill med profesjonelle utøvere som fiolinisten Henning Kraggerud, forfatteren Lars Saabye Christensen eller slagverkeren Nasra Omar, kan ikke måles i kroner og øre.

Vi vet at når rammevilkårene for barn og unge er til stede slik vi ser det eksempelvis med rockebrakkene som er satt opp over det ganske land, blomstrer kreativiteten og nyskapingen.Det samme gjelder når man klarer å skape møteplasser for kulturelle samspill på tvers av grenser; forskjellig kultur, forskjellig alder, forskjellig nivå m.m., Samtidig som det da legges til rette for et utviklende kulturliv for alle parter. Et kulturliv som er med på å bringe oss inn i framtida, skape nye kulturuttrykk og gi nye kulturinntrykk.

Men, dette kulturlivet må få rammevilkår slik at det overlever. Vi må øke støtteordningene slik at det er mulig for de lokale ildsjelene å skape møteplasser for grenseoverskridende kultur, enten det være seg alder, kompetanse eller etnisitet.

Vi vet at mange profesjonelle kunstnere har dårlige levekår. Min overbevisning er at å gi et litt større bidrag til lokale kulturtiltak enn det som gis i dag, vil gjøre det mulig for flere profesjonelle å livnære seg i lokalsamfunnet.

Penger som genereres inn i grenselandet mellom amatør og profesjonell vil i de fleste sammenhenger gi det flerfoldige igjen per investert krone enn penger som genereres kun mot det profesjonelle kulturlivet. Et Juleoratorium av Bach vil kanskje ha et budsjett på 250 000 dersom man besetter kor og orkester med en grunnstamme av amatører. Jag gadd vite hva det ville koste å sette opp tilsvarende for et helprofesjonelt kor og orkester. Samtidig vil jeg peke på at et blomstrende amatørkulturliv høyst sannsynlig er med på å skape økte publikumstall også for det profesjonelle kulturlivet idet man øker kulturbevisstheten hos den enkelte kulturutøver og kulturkonsument.

Den amatørkorsangeren som har vært med å synge Ketil Bjørnstads Messe for en såret jord eller Juleoratoriet av Bach, vil sannsynligvis oppsøke tilsvarende konserter ved leilighet.

Konklusjonen min er klar: Se på verdien av en kulturbredde som innebefatter alle kulturelle uttrykk og samspillet mellom disse og vis dette tydelig gjennom de bevilgningene som gjøres!