Kulturløftet

Når er det blitt slik at Arbeiderpartiet ikkje vil stø kulturprosjekt som ikkje greier seg kommersielt i marknaden???

Det er veldig bra at de rød-grønne ønsker å satse videre på kultur, og at bibliotek er et av satsingsområdene. Nå må vi som jobber i bibliotekene være nyskapende og bidra til at vi får fremtidsrettede folkebibliotek som også er litteraturhus, med fokus på litteraturformidling og digitale medier.

Folkebibliotekene er allerede en av de viktigste møteplassene i kommunene. Vi må bli flinkere til å vise oss fram. På Sølvberget skal vi ha mer enn 100 litteraturarrangement i høst. og i tillegg kommer litteraturfestivalen Kapittel.

Sølvberget
Kapittel 09

Heile landet treng god, uformell og utfordrande litteraturformidling. Suksessen til Litteraturhuset i Oslo viser at dette er noko folk sakna – og det gjer dei sjølvsagt utanom hovudstaden òg. Bokbyar er godt eigna til kunnig litteraturformidling utanom storbyane. Litt bakgrunn: Den norske bokbyen i Fjærland (og bokbyen ved Skagerrak i Tvedestrand) hyser til saman store mengder litteratur, og båe får løyvingar over statsbudsjettet – om lag 300.000 i året. I Fjærland bruker me desse pengane til eit omfattande littetatur- og kulturprogram gjennom sumarsesongen, der det aller meste er gratis for publikum. Me får tak i gode forfattarar som tek opp interessante emne, me gjev både bygdafolk og tilreisande eit tilbod som er på høgd med større og tyngre litteratufestivalar og -hus, me gjer det som den mest sjølvsagde ting – og me gjer det effektivt og billeg. Den norske bokbyen er med på å gje eit rikare åndsliv på vestlandet, og me gjev kongeriket Noreg mykje litteraturformidling pr. krone.

Me veit at fleire bokbyar er under planlegging rundt om i landet. Det er ein god ide. Folk over heile landet treng tilgang på bøker som ikkje er på bestseljarlistene lenger, og ein bokby gjer det lettare å laga gode litteraturtilstellingar utanom storbyane. I eit kulturlyft er det difor lurt å ha eit lite auga ope for bokbyane. Dei står for effektiv litteraturformidling, dei har bøkene du ikkje visste at du sakna, og dei gjer mykje av arbeidet på dugnad, rett og slett fordi dei likar bøker. Bruk oss!

La Kulturløftet fortsette

Kronikk i Aftenposten i dag 28. juli 2009.
Av: Trond Giske, kulturminister

Kulturløftets kraftige økning i kulturbudsjettet og en solid statusheving for kultur og frivillighet har gitt Kulturløftet massiv støtte både i kulturlivet, i frivilligheten og blant kulturinteresserte. Denne støtten deles imidlertid ikke av opposisjonspartiene. De gjør det klart at med et borgerlig flertall etter valget vil Kulturløftets tid være over.

Det vil være svært synd. Kulturløftet har hittil gitt 2 milliarder mer til kultur og frivillighet. Realveksten i kulturbudsjettet bare i 2009 er så stor at man måtte hatt 8 år med den forrige Bondevik-regjeringen og finansminister Foss for å få en tilsvarende økning. Og ennå er vi bare halvveis i opptrappingen mot 1 prosent av statsbudsjettet. De rødgrønne partiene har holdt våre kulturløfter. Vi vil gjerne gjennomføre resten.

Med Frp som det dominerende partiet på høyresiden, med milliardkutt i kulturbudsjettene, vil et borgerlig flertall gi bråstopp i kultursatsingen. Høyre og Venstre har gjennom perioder har hatt både velgere og politikere som har interessert seg for kulturpolitikk. Derfor kan en undres over at de nå ikke vil arbeide for at Kulturløftet skal fortsette, selv om de i sin tid stemte mot det. I stedet allierer de seg nå med Fremskrittspartiets angrep på Kulturløftet.

Det er særlig to innvendinger Høyre og Venstre har mot Kulturløftet: At den store offentlige kulturopptrappingen fortrenger private penger til kulturen, og at det har vært en kraftig sentralisering av makt og mindre frihet i kulturlivet. Begge disse påstandene er uriktige.

En kraftig offentlig satsing på kultur fører ikke til mindre privat satsing. Tvert om har den offentlige satsingen økt den private pengestrømmen til kulturfeltet. For det første har Kulturløftets 2 nye milliarder gitt en kraftig økning i aktiviteten, og mulighet til større og mer ambisiøse produksjoner. Det gjør at flere benytter seg av kulturtilbudene og at billettsalget øker. Mer av den private etterspørselen går til kulturopplevelser. Og når det norske tilbudet blir større, går mer av kulturforbruket til norsk kultur. Forutsetningen er selvsagt at Venstre ikke får gjennomslag for å undergrave kulturarbeideres eiendomsrett til egne åndsverk.

Den offentlige satsingen bidrar også til at kulturlivet tiltrekker seg mer privat investeringskapital. 150 millioner mer til film har gitt flere filmer og mulighet for storproduksjoner som Max Manus og Kautokeinoopprøret. Slik har norsk film gjenvunnet det norske publikummet, 2008 ble det beste norske kinoåret siden 1976. Det gjør norsk film mer attraktiv for private investeringer, ikke mindre slik opposisjonen later til å tro. Den offentlige storsatsingen på operaen i Bjørvika gjør operaen mer attraktiv for private støttespillere. Økningen i festivalstøtten gir flere attraktive band og artister på plakaten, noe som gir økt besøk, som igjen gjør det lettere å få sponsorer.

Det hører med til bildet at en kraftig styrking av kommuneøkonomien har gitt en kultursatsing i kommunene som tilsvarer regjeringens Kulturløft. Det gir kulturlivet enda flere bein å stå på, særlig den lokale, frivillige kulturaktiviteten, og det gjør at også lokale private aktører trekkes mer med.

Vi skal fortsatt arbeide for å få flere bedrifter til å se kulturen som en nyttig samarbeidspartner, og få flere til å bruke sine private formuer til samfunnsbygging gjennom kultur. Aktørene i kulturlivet må også lære mer om hvordan de møter givere og samarbeidspartnere. Men påstanden om at stor offentlig kultursatsing fortrenger de private er rett og slett uriktig.

Påstanden om at beslutningene i kulturpolitikken sentraliseres og at friheten reduseres er også feil. Tvert i mot har de enkelte aktørene og institusjonene fått større handlingsrom og større frihet. Når budsjettene er trange, slik de var under Bondevik-regjeringen, blir friheten til å gjennomføre ulike prosjekter, sette i gang endringsprosesser og drive kunstnerisk utviklingsarbeid liten. Med Kulturløftet har denne friheten blitt langt større. Flere kan sette i gang med nye utstillinger, flere produksjoner, nye samarbeidsprosjekter og kunstnerisk eksperimentering.

Like viktig er det at svært mange beslutninger og tildelingsordninger er desentralisert – fra departement og regjering til Stortinget eller Kulturrådet, eller fra departement og Kulturrådet til den enkelte kulturinstitusjon. Før vedtok Stortinget kun en hovedsum til Kulturrådet, så bestemte regjeringen hvordan pengene skulle fordeles. Dette har vi endret. Nå er det Stortinget som bestemmer hvor mye som skal gå til de ulike kunstområdene og de ulike ordningene, som innkjøp av litteratur, festivalstøtte, ensemblestøtte, billedkunst og så videre. Dermed kan Stortinget diskutere helheten i budsjettet. I tillegg blir det lettere for alle andre å delta i debatten. Denne endringen, som er den viktigste demokratiseringen av kulturpolitikken i denne perioden, var samtlige av opposisjonspartiene i mot, uforståelig nok.

Samtidig er en rekke tildelingsordninger under departementet og Kulturrådet avviklet eller desentralisert. Ordningen for støtte til symfoniorkestrenes turnévirksomhet er avviklet, og pengene fordelt til orkestrene. Ordningen for ekstraordinær støtte til tiltak til kulturhistoriske museer er avviklet, og pengene fordelt til museene. Innkjøpsordningen for samtidskunst under kulturrådet er avviklet, og pengene fordelt til de ulike kunstmuseenes innkjøpsbudsjetter. Det reduserer søknadsskriving og byråkrati og gir økt frihet for institusjonene.

Pengene til regionale og lokale kulturbygg skal fra 2010 overføres fra departementet til fylkene. Museumsreformen gir sterkere museumsenheter med større frihet til å styre seg selv. Der departementet før oppnevnte nesten alle styremedlemmer, oppnevner vi i enkelte tilfeller nå ingen. Antallet departementsoppnevnte styremedlemmer i andre regionale kulturinstitusjoner er kraftig redusert, blant ved at departementet ikke lenger skal utnevne styreledere.

Utnevning av Kulturrådet brukes som eksempel på sentralisering. Endringen handler imidlertid ikke om å flytte makt fra Stortinget til regjeringen, men om å flytte kunstnerisk skjønnsutøvelse fra politikere til kunstnere. Derfor er ordningen med at de fire største partiene på Stortinget velger et medlem hver i Kulturrådet avviklet. I stedet skal kulturrådet bestå av folk med kunstfaglig bakgrunn, og oppnevnes av Kongen i statsråd. For å være tydelige på at dette ikke handler om den nåværende regjeringens makt er utnevningsperioden forkortet, slik at nytt Kulturråd oppnevnes tidlig i neste storingsperiode. Med den gamle ordningen kunne dagens regjeringspartier utnevnt et stort flertall av Kulturrådets medlemmer for hele perioden.

Opposisjonen stemte i 2004 samlet mot Kulturløftet. De har fortsatt sin motstand gjennom hele denne perioden. Fremskrittspartiet vil sannsynligvis utgjøre halvparten av et eventuelt borgerlig flertall. Bare en rødgrønn regjering vil stå fast på å fortsette Kulturløftet. Jeg håper vi får anledning til det.

Kultur kan vel mest sannsynlig være både mangfold og enfold. Hva som er dominerende, mangfold eller enfold, vil være et resultat av ønsket politikk. Hva som er det beste for samfunnet og mennesket burde det være liten tvil om. Samfunnet vil være et rikere sted med mangfold i kulturlivet. Det betyr at ikke alle vil like alt som presenteres hele tiden. Men betyr det at et flertall skal bestemme at en form for kulturuttrykk ikke skal få like muligheter til å vokse frem, bare fordi de selv ikke liker det som presenteres?

Kultur kan defineres som resultatet av et samfunns samlede åndelige og materielle virksomhet. Det betyr at mangfold klart vil styrke samfunnet. Jo færre kulturelle uttrykk jo fattigere er samfunnet. Denne definisjonen på kultur sier også noe om hvem vi er som samfunn. Et samfunn med få kulturelle uttykk vil fremstå som uattraktivt og fattig for utenforstående. Sett i et slikt perspektiv vil kultur også ha betydning for mange andre interesser utover de som produserer den. For eksempel vil potensielle turister velge et feriested med tanke på kulturtilbudet og en arbeidsgiver vil kunne vurdere kulturtilbud i en kommune ved etablering, med tanke på rekruttering av nok og riktig kompetanse.

FrP har satt seg i selene for å sette kulturpolitikk på dagsorden i valgkampen. Dette har i hovedsak dreid seg om hvor meningsløs FrP selv mener mange kulturelle uttykk er. FrP ønsker derfor til livs støtteordninger som naturligvis vil føre til at kulturlivet og samfunnet blir fattigere. Dette er selvfølgelig ingen dum politisk strategi. Dette henger sammen med strategien som jeg tidligere har skrevet om hvor man setter en liten gruppe, i denne sammenheng kultureliten, opp mot en stor gruppe, folk flest. På denne måten blir FrP angrepet av det folk flest opplever som kultureliten og de kan innta sin favorittposisjon som er offeret som blir angrepet av de sterke. Dette skaper selvfølgelig sympati i opinionen.

Aftenposten prøvde seg på en artikkel for kort tid siden hvor de hentet frem et par FrP styrte kommuner og viste til at det ble brukt mer penger på kultur akkurat der. Det er kanskje ikke rart at det er mer penger til kultur i Norge generelt etter at kulturloven ble vedtatt. For hver økning på andre områder i statsbudsjettet er det en prosent mer til kultur. Det betyr at Norge i disse dager opplever en betydelig økning i satsning på kultur. Samtidig, sett i lys av at kultur er mangfold, er det ikke nok å skilte med at man har brukt mer penger på kulturskolen som det var i de to tilfellene Aftenposten trakk frem. En slik økning betyr langt fra mangfold eller bred deltagelse. Kultur er så mye mer. Det er så mye mer at FrP ikke ser poenget med det.

Svaret på spørsmålet innledningsvis er at slik fungerer nå demokratiet. Flertallet bestemmer hva de mener er riktig. Men det betyr ikke at flertallet alltid har rett. Det er i denne sammenheng det tidvis kan koste å være ansvarlige politikere og ikke bare kaste seg på alt som kan oppfattes som populært. FrP sin kulturpolitikk vil mest sannsynlig føre til at Norge blir et mindre attraktivt land å feriere i og på lokalt plan kan den enkelte kommune fremstå som mindre attraktiv for nyetablering. For FrP er det viktigste å presse gjennom hva de selv mener er akseptabel kultur. Alt annet må kunne klare seg selv. Dette står i en merkelig kontrast til hva FrP mener i integreringspolitikken. Der mener de at den norske kulturen er suveren og går foran alt annet. Her vil de ikke en gang overlate til den enkelte å leve ut sin opprinnelige kultur. Fremmed kultur er for FrP noe uønsket.

Les (studer og lær av) kronikken i Aftenposten i dag fredag 17.juli (sjå lenke) av Georg Arnestad, forskingsleiar ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, med same tittel som dette innlegget.

Og litt sjølvkritisk: Kor er alle kulturorganisasjonane (og dei er det ikkje reint få av) i denne og andre kulturderbattar?

Kultur (og ikkje reint lite kunst) blir dagleg produsert i frivillige organisasjonar, på ungdomshus og grendehus – i tusenvis organisasjonseigde kulturbygg og kulturarenaer, i grunnskole og på folkehøgskolane, på fritids-/ungdomsklubbar og i lag/foreiningar, kor, korps, teater- og revygrupper osv. osv.

Norsk ungdomskultur 2009 kunne illustrerast med hardingfele, halling og breakdans, rapping og stev utført på ei revyscene med dansande, fleirfarga ungdom på eit kulturminneverneverdig og rusfritt ungdomshus.

Skal sjå det kunne ha interesse for fagmiljøet, media og rikspolitikarane?

Men, først – les kronikken til Georg Arnestad: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3172623.ece

Som mangeårig utøver, pådriver og bakmann i det såkalt frie (sic!) scenekunstfeltet (ikke minst i/for/med Grenland Friteater) gleder det meg stort at kunst og kultur stadig oftere dukker opp på den politiske dagsorden, noe som sikkert henger sammen med den utrolige velstandsutviklingen i Norge. Skjønt jeg håper at de ymse kulturelle virksomheter som bedrives i sentrale og fjerne strøk i dette bakkete landet også innehar en viss egenverdi. Det er nok av “kultur for helse”, “kultur for profilering”, kultur for næring og ditt og datt – ja, egentlig for alt annet enn kulturen og kunsten.

Nok om det. Hva som opptar meg i disse K2-tider er fraværet av vilje til å tenke nytt. Noen ganger slår det meg at kunst & kulturlivet er noe av det mest konservative som finnes. I disse dager synes tilogmed bondestanden mer endringsvillig og dynamisk enn f.eks. vårt lands tunge teaterinstitusjoner.

Vi bør ikke ta de tyngste engang: det skal ikke mange nærstudier eller mye kritisk søkelys til for å se at få av landets regionteatre er blitt de regionale kulturelle kraftsentra de var tenkt som. På altfor mange av dem mangler publikumforankring, samfunnsmessig relevans, kommunikasjonslyst og kunstneriske visjoner i rikt monn. Man kan lese statistikk eller fagkritikk eller gå ut på gata og spørre publikum: de færreste bryr seg. Særlig ikke ungdommen. Og for en frifant som er oppriktig opptatt av teater i alle dets former, av dets muligheter, dets utsatte framtid osv så skjærer det i thaliahjertet å være vitne til hvordan millioner (og krefter! og talent! og ressurser!) renner ut i nær sagt ingenting…. og at det gir frp altfor gode argumenter på anti-kulturbålet.

Og det verste er er dette: opplevelsen av at det ikke er mulig (eller verre: ikke finnes vilje!) til å endre en tøddel på denne kulturpolitikken. For uansett hvor slett dette feltet leverer varene så bare fortsetter og fortsetter det: nye millioner plusses på (og sløses bort), nye halvgode produksjoner tas av plakaten før tida, teknikk og administrasjon vokser, nye svindyre betongbygg bygges. Man bruker et vell av vikariende og konserverende argumenter; sysselsetting, skatteinntekter, turisme, you name it.

La oss bare holde på som før, tenkes det. For alt blir sikkert bra til neste år, tenker styrene, bare vi får et nytt teater, et flott nytt teaterbygg (akkurat som vegger gjør kunst). Eller en ny teatersjef. En ny dramatiker. Et nytt regigeni. En stjerne i stallen. Men det blir jo ikke bedre, det gjør ikke det. Sorry. For det er noe som er fundamentalt galt. Det blir ikke bedre før myndighetene, før kulturminsteren & co tar affære; går ting etter i sømmene, sammenligner de selvtilfredse årsmeldingene med virkeligheten, dypdykker i regnskapene, løfter blikket, tenker nytt og djervt, setter foten rett ned og sier hvor skapet skal stå.

The rest is action.

Lars Vik,Porsgrunn

www.larsvik.no

Det var med interesse jeg på vegne av de regionale danskunstnerne i Stavangerregionen fulgte møtet mellom Trond Giske og en rekke av kulturinstitusjonene på Tou Scene for et par uker siden.
Jeg vil for annledningen takke den rødgrønne regjeringen for handlekraft og gjennomslagskraft på vegne av dansekunsten nasjonalt med blandt annet Dansens Hus og oprettelse av basisfinansieringe for kompanier.
Nå står det igjenn å se hva som kommer inn i kulturløftet ll, her bør det blandt annet legges vekt på å opprettholde og øke eksisterende satsninger, men også støtte arbeidet som gjøres på det lokale planet av profesjonelle dansekunstnere i Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Vi jobber for øyeblikket i Stavanger med å få realisert prøvehus for dans med tilknyttet residens og dansekonsulentstilling, og håper kulturløftet ll vil legge til rette og støtte dette gjennom økt satsning på sterke lokale dansemiljøer.

mvh
Linda Birkedal

Pressemelding frå Norske kulturbygg (25.06.2009)

Det skjer så mye godt og spennande, utviklande og skapande, seriøst og ”blott til lyst” i det norske kulturlivet, at det må vere eit kjempeproblem for dei som er mest opptatt av å klage (kyte) og ha fokus på det negative.
På mest kvar skole har det no vore bevist at vi i alle fall skore høgt (på topp) når det gjeld ulike og mangfaldige kulturuttrykk for barn og unge, men det er ikkje så lett å telje som reknesvar.

Men, både media, politikarar og fagmiljø gløyme at dette yrande, fantastiske og mangfaldige kulturlivet, ikkje ville vore muleg utan ein lang, brei, landsomfattande og variert frivillig organisasjonstradisjon. Skal vi bare nemne Alexander Rybak og Frikar…

Sentralt i dette arbeidet er dei meir enn 2000 kulturbygga eigd av frivillige lag, foreiningar og organisasjonar over heile landet. Norske kulturbygg representerer dei rundt 300 ungdomshusa til den historisk største husbyggarorganisasjonen, Noregs Ungdomslag, og lagsbruka (forretnings-drifta) til NU og Noregs Mållag (kaffistovene og bondeheimane m.v.).

Norske kulturbygg er med i NOK nettverk for organisasjonseigde kulturbygg saman med Norges Velforbund, Folkets Hus Landsforbund og LASS Landslaget for alkoholfrie samlings- og serveringssteder. NOK er med i Utviklingsgruppa for kulturbygg/kulturarenaer saman med NOKU, Norsk kulturhusnettverk, Norges musikkråd og Norges teaterråd).

Mye er oppnådd dei siste åra på kulturfeltet, ikkje minst gjennom Kulturløftet 1. Men særleg på eitt område heng det etter: Ei storsatsing, ikkje bare på offentlege kulturhus og institusjonane, men på dei tusenvis av kulturarenaene til leik og moro, utprøving og meistring, øving og framsyning – og ikkje minst generasjonsmøta mellom ung, vaksen og gamal, truleg det viktigaste integreringsarbeidet i det moderne samfunnet.

Kulturløftet 2 må bli eit skikkeleg løft for dei organisasjonseigde kulturbygga – for dei rundt 300 ungdomshusa som har vore bygda sitt kulturhus i meir enn 100 år, grendehus og samfunnshus osv. Nå og i framtida vil dei vere vesentlege arenaer, i tillegg til offentlege kulturhus, for tusenvis av unge, vaksne og gamle i eit mangfaldig, demokratisk og engasjerande kulturarbeid.

Dette er arenaer for meistring, inkludering og mangfald – i ei ramme av framtidsretta kulturarv.
Sjå og vår nettside kulturbygget.no

Med vennleg helsing
Norske kulturbygg
Anders Slaatsveen
dagleg leiar

ALLE BAND SKAL HA TILGANG TIL GODE ØVINGSLOKALER
Mange band øver i lokaler som er svært dårlig egnet til musikk, det kan være lokaler med uholdbare ventilasjonsforhold, uten tilgang til toaletter, og med akustiske forhold som gjør at det er stor fare for hørselsskader.
- bandORG mener at alle band skal ha tilgang til gode øvingslokaler, og foreslår at det opprettes flere større regionale øvingsfellesskap. Gjerne i forbindelse med de regionale kompetansesentrene.

FRIFONDORDNINGEN STYRKES
Frifondmidler er kjærkommen støtte både for band i oppstartsfasen og de litt viderekomne. Frifondordningen er svært populær med sin korte saksbehandlingstid og enkle søknadsprosess. bandORG er bekymret for en nedgang i frifondmidlene på bakgrunn av nedgangen i Norsk Tippings overskudd samt innføringen av den nye grasrotandelen.
- bandORG mener at Frifond Musikk sitt budsjett må økes til femti millioner i året.

MOMSFRITAK PÅ VARER OG TJENESTER INNFØRES – MOMS PÅ
KONSERTBILLETTER INNFØRES IKKE
Både musikkutstyr og bandeffekter koster mye i Norge, transport og reise er også veldig dyrt, noe som i sum begrenser frivillighet og lokal kulturaktivitet. Inntekter fra konsertarrangører og festivaler utgjør en stor del av et bands livsgrunnlag. Blant annet pga ulovlig nedlastning og fildeling er det blitt vanskelig å livnære seg på platesalg. Innføring av moms på konsertbilletter vil føre til økte billettpriser, noe som igjen kan påvirke besøkstall og muligheten for inntjening svært negativt.
- bandORG mener at det frivillige kultur- og musiklivet er best tjent med momsfritak. Uten moms på varer, tjenester og konserter kan kulturaktiviteten og konserttilbudet i Norge styrkes og økes.

Det er ikke alle som støtter forslaget om kvotering i kulturlivet. Det hadde jeg heller ikke regnet med, men å hevde at lønnsforskjeller og at forskjellsbehandling av kjønn ikke finnes er feil. Dette er godt dokumentert. Vi har kvotert kvinner inn i styrerom fordi det var helt nødvendig. Direktør Ole jacob Bull i kulturrådet sier til Dagbladet at han er blankt negativ til kvotering og hevder videre at de da må ha en egen kvalitetstandard for kvinner og en for menn. Vi er ikke for en slik forfordeling sier han. Dette er helt utrolig. Menn blir forfordelt i norskt kulturliv. Det er det som er problemet. Det er også grovt å hevde at man må ha ulike kvaluitetsstandarder. Kvinner er kvalitetsmessig like gode som menn. Det er tradisjonell tankegang som gjør at en i 2009 kan hevde dette. Det er ekstra alvorlig når det er direktøren i kulturrådet som gjør det. Jeg mener det er nødvendig å prøve ut kvotering på ulike områder i kulturrådet.

Det er store forskjeller fra fylke til fylke på tildeling av statlige kulturmidler. Det er bevilgninger fra 46 kroner til over 6000 kroner pr. innbygger. Kulturløft 2 må ivareta en bedre fylkesvis fordeling av statlige kulturmidler. Nye uttrykk og nye institusjoner må prioriters i de fylkene som i dag får lite kultukroner. Kulturløft 2 må bli et kulturløft for hele landet – derfor må de fylkesvise fordelingene bli bedre fordelt. Enig?