Kultur kan vel mest sannsynlig være både mangfold og enfold. Hva som er dominerende, mangfold eller enfold, vil være et resultat av ønsket politikk. Hva som er det beste for samfunnet og mennesket burde det være liten tvil om. Samfunnet vil være et rikere sted med mangfold i kulturlivet. Det betyr at ikke alle vil like alt som presenteres hele tiden. Men betyr det at et flertall skal bestemme at en form for kulturuttrykk ikke skal få like muligheter til å vokse frem, bare fordi de selv ikke liker det som presenteres?
Kultur kan defineres som resultatet av et samfunns samlede åndelige og materielle virksomhet. Det betyr at mangfold klart vil styrke samfunnet. Jo færre kulturelle uttrykk jo fattigere er samfunnet. Denne definisjonen på kultur sier også noe om hvem vi er som samfunn. Et samfunn med få kulturelle uttykk vil fremstå som uattraktivt og fattig for utenforstående. Sett i et slikt perspektiv vil kultur også ha betydning for mange andre interesser utover de som produserer den. For eksempel vil potensielle turister velge et feriested med tanke på kulturtilbudet og en arbeidsgiver vil kunne vurdere kulturtilbud i en kommune ved etablering, med tanke på rekruttering av nok og riktig kompetanse.
FrP har satt seg i selene for å sette kulturpolitikk på dagsorden i valgkampen. Dette har i hovedsak dreid seg om hvor meningsløs FrP selv mener mange kulturelle uttykk er. FrP ønsker derfor til livs støtteordninger som naturligvis vil føre til at kulturlivet og samfunnet blir fattigere. Dette er selvfølgelig ingen dum politisk strategi. Dette henger sammen med strategien som jeg tidligere har skrevet om hvor man setter en liten gruppe, i denne sammenheng kultureliten, opp mot en stor gruppe, folk flest. På denne måten blir FrP angrepet av det folk flest opplever som kultureliten og de kan innta sin favorittposisjon som er offeret som blir angrepet av de sterke. Dette skaper selvfølgelig sympati i opinionen.
Aftenposten prøvde seg på en artikkel for kort tid siden hvor de hentet frem et par FrP styrte kommuner og viste til at det ble brukt mer penger på kultur akkurat der. Det er kanskje ikke rart at det er mer penger til kultur i Norge generelt etter at kulturloven ble vedtatt. For hver økning på andre områder i statsbudsjettet er det en prosent mer til kultur. Det betyr at Norge i disse dager opplever en betydelig økning i satsning på kultur. Samtidig, sett i lys av at kultur er mangfold, er det ikke nok å skilte med at man har brukt mer penger på kulturskolen som det var i de to tilfellene Aftenposten trakk frem. En slik økning betyr langt fra mangfold eller bred deltagelse. Kultur er så mye mer. Det er så mye mer at FrP ikke ser poenget med det.
Svaret på spørsmålet innledningsvis er at slik fungerer nå demokratiet. Flertallet bestemmer hva de mener er riktig. Men det betyr ikke at flertallet alltid har rett. Det er i denne sammenheng det tidvis kan koste å være ansvarlige politikere og ikke bare kaste seg på alt som kan oppfattes som populært. FrP sin kulturpolitikk vil mest sannsynlig føre til at Norge blir et mindre attraktivt land å feriere i og på lokalt plan kan den enkelte kommune fremstå som mindre attraktiv for nyetablering. For FrP er det viktigste å presse gjennom hva de selv mener er akseptabel kultur. Alt annet må kunne klare seg selv. Dette står i en merkelig kontrast til hva FrP mener i integreringspolitikken. Der mener de at den norske kulturen er suveren og går foran alt annet. Her vil de ikke en gang overlate til den enkelte å leve ut sin opprinnelige kultur. Fremmed kultur er for FrP noe uønsket.
